This Means War

Vi var inne hos statsforvaltningen om mandagen, fordi jeg hadde søkt om å endre det nåværende samværet. Jeg ønsker at barna skal ha fastere rammer, og ha et sett grunnregler, ergo at de bare er hos Hans hver anden helg, + en hverdag i de motsatte uker.
Jeg hadde med meg advokaten min, for å være sikker på at ting foregikk på en riktig måte.

Men da vi kom inn, og møtet begynte får jeg så vite at etter hans har fått inkaldelsen til statsforvaltningen, har han søkt om å få bopel på barna, og har skrevet en lang smøre om hvor dårlig jeg er. og hvor mye bedre han er....

Så nå skal vi desværre i retten. Advokaten min mener med sikkerhet at jeg vinner denne rettsaken, og selvfølgelig er jeg bekjymret for om jeg gjør det, men aller mest tenker jeg på hvor tøff en prosess det her blir for de to små gulla våre... Vi kommer til å bli ettersøkt i hode og ræva, og med hjemmebesøk osv osv.... og samarbeidet mellem meg og hans (og nye kjæresten) kommer da hvertfald ikke til å bli bedre av det her....

Men jeg må ta en dag av gangen.... Men merker at motivasjonen for siste del av utdannelsen er nesten lik 0... skal heldigvis til eksamen om 5 uker, og igjen om 7 uker, så er jeg ferdig.... skal bli deilig... presset er stort akkurat nå, og føler meg klemt op i et hjørne....

Men jeg håper nesten at de sender et uanmelt besøk ut, så skal de få se at ungene har det bra hos mamman dømmes, og at jeg er en like god forelder som Hans.... vil ikke si jeg er bedre, men vi har helt klart forskellige synspunkt på hva som er bra og dårlig... bl.a. at veien frem bestemt ikke kommer ved å kjøpe ungenes tillit og glede gjennem nye ting og bortskjemthet... men er da ille spent på hva retten syns er best....